Alle fordelene med å være blind

Sakset fra "Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte"

Solveig-Marie Oma er musikkstudent og fast skribent i KABB-prosjektet «Synlige stemmer».

Ja, fordelene, du leste ikke feil. Klart det er kjipe ting med å ikke kunne se, men akkurat nå vil jeg fortelle om alt som er bra og artig med det.

Skal du på besøk til meg, må du for all del ikke være så overdrevent høflig at vi blir sittende her i mørket. Jeg pleier ikke å ha på lyset når jeg er alene, men prøver å huske på å slå det på til ære for gjestene. Det har nok også hendt jeg har skremt noen litt da de åpna døra til et mørkt øvingsrom og hørte pianoet der inne. I kjelleren i blokka der jeg bor, er det så skummelt at jeg skrur på lyset for ikke å skremme folk som kanskje kommer inn etter meg og bare hører rare lyder fordi jeg henter ut skiene. Ikke bare sparer jeg strøm, men er helt chill med mørke trapper, kjellere osv. Jeg kan godt lese selv om pæra har gått. Skjermen på telefonen min er som regel slått av, så varer batteriet mye lenger.

Apropos lesing. Jeg har alltid vært glad i skole, men jeg har aldri vært noe englebarn. Om jeg syntes jeg kunne det læreren gikk gjennom, eller bare hadde lyst til å lese noe annet, hendte det stadig vekk på ungdomsskolen at jeg satt der med boka fra et helt annet fag. Lærerne så jo ikke forskjell. Ikke så de at jeg satt på Facebook av og til heller. Alle syntes det var greiest at jeg skrudde av skjermen, så ble ingen plaga av lyset. Punktskrift er supert til å skrive dagbok i all offentlighet med. Man kan koble ei lita leselist (punktskriftskjerm) til telefonen med bluetooth, ha den under bordkanten og holde på med absolutt hva som helst. Ikke misforstå, det er akkurat like frekt å sitte på Facebook under et møte samme hvilket skriftspråk man bruker, men jeg kan i alle fall sjekke klokka litt diskré.

Noe av det virkelig geniale med å være blind er at man slipper unna 95 prosent, eller noe sånt, av all reklame. En og annen radioannonse flyr forbi, og noen av annonsene på nettet er mulig å lese, men slett ikke alle. Resten glir forbi i stillhet. Det er så fint å vandre nedover ei bygate og bare tenke på shopping om man føler for det. Skal jeg finne noe nytt må jeg gå inn i en butikk og ta på og få beskrevet klærne. Som regel trenger man ikke noe nytt, og da vandrer jeg videre uten å ense alle de glorete tilbudene. Jeg hadde ikke engang tenkt over dette før en venn nevnte det for et par år siden.

Og mens vi er her ute på gata må vi ta med oss at det er veldig lett å komme i snakk med folk. I alle fall om man er som meg og vandrer av gårde når jeg bare nesten kan veien. Det ender opp med at jeg må få litt hjelp, og så fikk jeg en liten prat med det samme. Folk er nesten uten unntak hjelpsomme og trivelige. Bilene har voldsom respekt for meg og stopper som regel, til og med når det ikke er gangfelt. Det er jo ikke alltid så enkelt da. En gang i Trondheim holdt jeg på å gå på trynet over en tigger som satt mitt på fortauet, og det er ikke veldig gøy når man roter seg helt bort. Til gjengjeld, om man møter på en aktivist fra en organisasjon som ikke interesserer deg den dagen er det bare å si: «Så gøy! Har du flyeren i punktskrift?» Så får man være i fred.

Med nok D-vitaminer er ikke mørketida her i Tromsø mye å rope opp om. Med litt trening hører man både husvegger, parkerte biler og hvor søppelkontaineren står. Man slipper å se hvor langt ned det er fra tremeteren før man hopper, og assistansen på flyplassen følger deg rett forbi hele køa, gullkort eller ikke. Ikke fordi en blind person har problemer med å stå i kø, men fordi personalet skal slippe å bruke arbeidstida si så ineffektivt.

Men, det aller beste er at etter å ha vært blind ei stund, forstår man en gang for alle hvor totalt unødvendig og dumt rasisme egentlig er. Klart jeg også har mine fordommer, men å dømme folk etter utseendet er ikke så lett for meg. Det har hendt at alle rundt meg har behandla et menneske rart på grunn av klærne eller et eller annet. For min del merka jeg ikke noe og prata ganske normalt til vedkommende. Så gikk det flere dager før noen nevnte den sjuke klesstilen, og jeg forsto hvorfor folk forholdt seg så rart til personen. Jeg oppdager ikke at noen er adoptert fra Korea med mindre de forteller det. Klart jeg forstår at utseende er viktig for mange, det er viktig for meg og, men jeg er ofte glad for at dette ikke er mitt førsteinntrykk av menneskene rundt meg. Personer blir ikke noe som helst for meg før jeg hører dem snakke.

Hva tenker du nå? Det kan ikke være så lett, vel. Du har helt rett, selvsagt er det ikke det. Utfordringene står i kø, men det må jo være lov å glede seg over de fortrinnene og mulighetene man får. Stadig opplever jeg artige, rare og rett og slett nydelige ting, nettopp fordi jeg ikke kan se.

22.02.2018