Søndagstanker Søndag 19. september 17. søndag i treenighetstiden


Livet med Jesus handler nettopp om livet med en person som går ved siden av oss, også når livet virker meningsløst.

 

Søndagstanker

Søndag 19. september

17. søndag i treenighetstiden

Tekst: Luk 7,11–17

Ingen spesialavtale
 

Kort tid etter ga Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss», sa de, «Gud har gjestet sitt folk.» Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring.

 

Vi som sitter igjen med dyp sorg, undrer oss noen ganger på hvorfor Jesus bare vekket opp noen få. Men nå er det sånn at det er ikke alle ting det er en mening med. Noen ting er fullstendig meningsløse. Også for oss som tror på Jesus.


Jeg tror ikke vi får en spesialavtale i dåpen om at vi aldri skal oppleve noe leit. Vi får ikke noe brev med segl på om at vi aldri skal gråte hvis vi bare tror nok på Jesus. Det er ikke det livet med Jesus handler om. Livet med Jesus handler nettopp om livet med en person som går ved siden av oss, også når livet virker meningsløst. En vi kan klatre opp på fanget på og dundre på brystet og rope «Hvorfor!» En som holder rundt oss når livet rakner. Som lar oss gråte, som lar oss rase og likevel elsker oss. Og så er det mulig å finne en mening med livet etterpå likevel.

 

Kjersti Marken Holmedahl

Tilbake