Man blir ikke lykkelig av å bli rik. Men man bør juble over å ha nok.
Søndagstanker
Søndag 3. september
Vingårdssøndagen
Tekst: Matt. 20,1-16
JESUS OG KARL MARX OG NOEN TIL
En sliten lærer var misfornøyd ved første pensjonsutbetaling. På hans gravstein skulle det stå: Adjunkt med opprykk.
Jeg er også adjunkt - med opprykk – faktisk. Jeg blir nok heller ikke rik – på gods og gull. Det samma kan det væra. Jeg har nok.
En svensk medborger utvandra til Klondike – med hell. Han fant mye gull og levde et luksusliv. På sine eldre dager vendte han tilbake til moderslandet. Da kjøpte han en praktfull herregård.
«Du blev vel glad då du fann guldet?” spurte mange. Han svarte: ”Den dagen jag fann guldet, blev den olyckligasta i mitt liv.”
Konklusjon: Man blir ikke lykkelig av å bli rik. Men man bør juble over å ha nok.
«Kan man i det hele taget eie någet – når selve livet er et lån?» spurte Arnulf Øverland.
Allt är givet
männsikan som lån.
Allt er mitt och allt skall tagas från mig.
Träden, molnen, marken där jag går.
Jag skall vandra –
ensam, utan spår.
Pär Lagerkvist
Utviklingen i fedrelandet er bekymringsfull. De fattige blir fattigere. De rike blir rikere. Et år betalte en av de rikeste 2800, - kr i skatt! Sosialdemokrater og andre demokrater har jammen litt å tenke på. Jeg ønsker meg et land hvor ingen er rike, og ingen er fattige.
Iblant tenker jeg denne tanken: Ville det ikke være fint hvis alle hadde samme lønn? Hvis vaskehjelpa tjente det samme som kontorsjefen. Hvis studentene tjente det samme som professoren? Hvis fotballspillerne i 6. divisjon tjente det samme som dem i eliteserien.
Dagens Jesus-fortelling er underlig lesning – om en bonde. Han ansatte alle som trengte arbeid. Han spurte ikke etter alder, kjønn, ansiennitet, kompetanse, nasjonalitet. Og han betalte samme lønn – uansett! De som ble ansatt sist, fikk lønn først – faktisk. Da ble det murring. Men bonden holdt på sitt – heldigvis. Og fortellingen begynner med; «For himlenes rike er likt . . .»
Kanskje Karl Marx burde ha lest Matteus 20? Eller hadde han det?
Bjørn Tørnby